Antipsykotika i farlig lys

Er antipsykotiske midler, brukt over lang tid, mer til skade enn gavn? I en fersk lederartikkel oppsummerer psykiater og klinikkdirektør Trevor Turner, Homerton universitetssykehus i London, hva som idag er kjent om langtidsvirkningene av å bruke antipsykotiske midler. Konklusjonene, hentet fra nyere forskning, gir et tankevekkende bilde av situasjonen:

1. Pasienter med schizofreni kom seg like fort, og ble lagt inn akkurat like ofte, når en sammenligner tiden før 1950 med tiden etter. Det var i femtiårene at de første antipsykotiske midlene kom i bruk.
2. Studier tyder på at nyere antipsykotiske midler gjør hjernen svært følsom for dopamin. Større følsomhet øker sannnsynligheten for psykotisk gjennombrudd når pasienten slutter å bruke medikamentet.
3. Pasienter bosatt i utviklingsland har mer enn tre ganger så høy sjanse for å være asymptomatiske etter fem år, sammenlignet med pasienter i industrialiserte land. I alt er seks av ti pasienter i utviklingsland asymptomatiske etter tre år, sammenlignet med 18 prosent i industriland. Det har vært vanlig å forklare dette tankekorset med at pasienter i utviklingsland opplever mer sosial aksept og støtte. Turner foreslår en annen forklaring: Årsaken til den langt bedre prognosen kan være at pasienter i utviklingsland i mindre grad bruker vanlige, antipsykotiske midler.
4. Det er fortsatt uavklart hvilken rolle nyere antipsykotiske midler skal ha i forhold til schizofreni, en lidelse som vanligvis varer livet ut. Midlene ser ut til å ha en annen bivirkningsprofil enn tradisjonelle antipsykotiske midler, som vektøkning og diabetes.

«Kritikken bygger på en noe selektiv kikk på litteraturen», presiserer Turner, som ikke bare har malurt å komme med. «Medisinering av pasienter med schizofreni har iallfall frembrakt en gruppe av pasienter som opplever mer sammenheng og som i større grad er i stand til å beskrive sine opplevelser», skriver Turner. Han konkluderer med at antipsykotiske midler, tross alt, trolig hjelper. «Behovet for studier som går over lang tid, både når det gjelder utfall og behandling, er prekært. Men forskning som går over tiår heller enn måneder passer dårlig med kortsiktige perspektiver innen forskning, legemiddelfirmaenes markedsføringsstrategier, og karrieremessig progresjon», avslutter han.