Kjent nevrotransmittor linkes til krybbedød
For et spedbarn som ikke får nok luft når det sover, er gisping en livsviktig refleks. Når barnet gisper, vil det nemlig våkne opp, og respirasjonsmekanismen resettes. I følge ny forskning, kan forstyrrelser i seretoninkonsentrasjonen i visse pacemakerceller i hjernen føre til at den lille ikke tar de nødvendige gispene, med dødens inntreden som tragisk resultat. (Medpage TODAY)
Det er i 8.-marsutgaven av Journal of Neuroscience, at det er publisert en ny studie innenfor krybbedødforskningen, utført av et amerikansk forskerteam under ledelse av Jan-Marino Ramirez, Ph.D., professor i biologi og anatomi ved University of Chicago. Med bakgrunn i tidligere studier som har vist en dårlig-fungerende gisperefleks hos spedbarn som dør i krybbedød, kastet Ramirez og hans kolleger lys på nevrotransmittoren seretonins rolle i denne refleksen.
Ved bruk av hjernevev fra mus, blokkerte forskerne seretoninreseptorer i såkalte ”kadmium-insensitive pacemakerceller” (PC-celler) ved hjelp av to ulike antagonister, piperdin og ketanserin. Disse PC-cellene spiller en nøkkelrolle i nettverket av nevroner som deltar i gisperefleksen. Når de så utsatte pacemakercellene for hypoksi, viste det seg at reseptorblokaden forhindret cellene i å produsere de elektriske signalene som karakteriserer de som inntreffer ved gisping. Raten av den fiktive in-vitro gispingen ble redusert fra 20 til 2-3 gisp.
I følge forskergruppa indikerer disse funnene at dersom det foreligger en forstyrrelse i seretoninkonsentrasjonen eller reseptormekanismen for nevrotransmittoren, vil den livsnødvendige gisperefleksen være fraværende – noe som resulterer i at disse barna aldri våkner opp igjen.

