Stamceller i behandlingen av diabetiske sår
Behandlingen av kroniske sår utgjør en stor sosioøkonomisk utgiftspost. I Storbritannia ”koster” diabetiske fotsår alene 300 millioner britiske pund hvert år. Stamceller kan brukes i behandlingen av iskemiske sår hos de med type 1 diabetes, rapporterer forskere fra Bristol.
Diabetespasienter med iskemiske fotsår har generelt dårligere utfall
enn pasienter med kroniske sår. Flere må amputere og mortalitetsraten
er høyere. Man har den siste tiden sett at gel-preparater med
vekstfaktorer kan ha effekt på ikke-iskemiske sår, men har ikke vist
seg å ha effekt på iskemiske sår.
Stamceller har evnen til å hele sår fordi de kan dele seg til de ulike
komponentene i det skadde vevet, i tillegg til å bidra med
vekstfaktorer som kan føre til nydannelse av blodkar. Forskerne ved
Bristol Heart Institute har nå vist at føtale stamceller virker mer
effektivt enn stamceller fra voksne donorer. Føtale stamceller har en
bedre evne til å multipliseres, samt til å graftes på det skadde vevet.
Professor Madeddu sier at: «Dette er den første studien som
demonstrerer den helende kapasiteten ved lokal behandling med CD133+
stamceller i en diabetisk iskemisk fotsårsmodell. De føtale cellene er
vanskelige å oppdrive i et terapeutisk øyemed. Men funnet som ble
gjort, at kulturen også er effektiv til å stimulere sårtilheling kan
være viktig for å finne en kur mot de iskemiske komplikasjonene ved
diabetes».
CD133+ celler stammer fra humane føtale aorta, og fremmer dannelsen av
blodkar. Tre dager etter man hadde lagt på graftet bestående av
kollagen og CD133+ celler var det knapt nok noen CD133+ celler igjen i
modellen av det diabetiske fotsåret. Dette kan bety at de
transplanterte cellene hadde gjort jobben sin allerede i løpet av de
første dagene, og fremmet dannelsen av nye blodkar. CD133+ celler
frigir store mengder vekstfaktor og cytokiner.
I et forsøk på å finne hvilke komponenter som virkelig var viktige
blokkerte de antistoffer, en etter en. Vaskulær endotelial vekstfaktor
A (VEFG-A) og noen interleukiner viste seg å være de viktigste
bestanddelene.
Les mer:
Medical
News Today

