Vurdering av selvmordsfare
av Øyvind Ekeberg
—
sist endret
25.07.2008 - 21:55
Generelle risikofaktorer
Det er økt risiko ved flere samtidige risikofaktorer.
Psykologisk/psykiatriske
Depresjon. Jo dypere depresjonen er, jo større er risikoen, særlig ved depressive vrangforestillinger og ved psykomotorisk hemning. Sinnslidelser. Særlig ved affektive former (stemningssvingninger). Alkohol- og stoffmisbruk. Personlighetsforstyrrelser Særlig ved ustabil personlighetsforstyrrelse. Tidligere selvmordsforsøk er den største kjente risikofaktor.
Psykososiale risikofaktorer
Kriser, relasjonsprobleme. Særlig knyttet til tap av respekt. Biologiske. Særlig ved smertetilstander og tilstander med tap av autonomi (eksempelvis MS, tverrsnittslammelser).
Spesifikke faktorer
For å vurdere selvmordsfare er samtale viktigste virkemiddel. Pasienten må spørres direkte. I noen tilfeller må man gå gradvis frem. Eksempelvis: spør om pasienten er deprimert. Hvis ja, om livslysten er redusert. Hvis ja, om pasienten har ønsker om å dø. Hvis ja, om pasienten har tanker om å ta sitt eget liv. I så fall, spør om hva som er mest smertefullt. Hovedhensikten med selvmordsatferd er som oftest å bringe psykisk smerte til opphør.
Det er større risiko hvis
• Pasienten har tanker om å påføre seg alvorlig skade, slik som impulser om hengning, drukning, skyting, utsprang, inntak av særlig giftige stoffer osv.
• Depresjon preget av håpløshet, fortapelsesideer og behov for å straffe seg selv.
• Psykoser med imperativ hallusinose (eks. stemmer som sier at pasienten skal skade seg).
• Forventet lettelse ved død. For seg selv eller for etterlatte. Forsøk på å skjule seg. Avskjedsbrev. Mangel på sosialt nettverk.
Tiltak
Ved pågående selvmordsfare er det vanligvis nødvendig med innleggelse i psykiatrisk avdeling. Ved mer ambivalens, etableres tett oppfølging med fortløpende vurdering av selvmordsfare. Turnuskandidater bør diskutere sine vurderinger med mer erfarne kolleger og få veiledning.
Det er økt risiko ved flere samtidige risikofaktorer.
Psykologisk/psykiatriske
Depresjon. Jo dypere depresjonen er, jo større er risikoen, særlig ved depressive vrangforestillinger og ved psykomotorisk hemning. Sinnslidelser. Særlig ved affektive former (stemningssvingninger). Alkohol- og stoffmisbruk. Personlighetsforstyrrelser Særlig ved ustabil personlighetsforstyrrelse. Tidligere selvmordsforsøk er den største kjente risikofaktor.
Psykososiale risikofaktorer
Kriser, relasjonsprobleme. Særlig knyttet til tap av respekt. Biologiske. Særlig ved smertetilstander og tilstander med tap av autonomi (eksempelvis MS, tverrsnittslammelser).
Spesifikke faktorer
For å vurdere selvmordsfare er samtale viktigste virkemiddel. Pasienten må spørres direkte. I noen tilfeller må man gå gradvis frem. Eksempelvis: spør om pasienten er deprimert. Hvis ja, om livslysten er redusert. Hvis ja, om pasienten har ønsker om å dø. Hvis ja, om pasienten har tanker om å ta sitt eget liv. I så fall, spør om hva som er mest smertefullt. Hovedhensikten med selvmordsatferd er som oftest å bringe psykisk smerte til opphør.
Det er større risiko hvis
• Pasienten har tanker om å påføre seg alvorlig skade, slik som impulser om hengning, drukning, skyting, utsprang, inntak av særlig giftige stoffer osv.
• Depresjon preget av håpløshet, fortapelsesideer og behov for å straffe seg selv.
• Psykoser med imperativ hallusinose (eks. stemmer som sier at pasienten skal skade seg).
• Forventet lettelse ved død. For seg selv eller for etterlatte. Forsøk på å skjule seg. Avskjedsbrev. Mangel på sosialt nettverk.
Tiltak
Ved pågående selvmordsfare er det vanligvis nødvendig med innleggelse i psykiatrisk avdeling. Ved mer ambivalens, etableres tett oppfølging med fortløpende vurdering av selvmordsfare. Turnuskandidater bør diskutere sine vurderinger med mer erfarne kolleger og få veiledning.
