Vurdering av depresjon

Utredning

I utredningen av depresjon bør man spørre direkte om pasienten er deprimert, nedfor eller trist. Bruk av Montgomery og Åsbergs depresjons skala (MADRS) kan være nyttig. Ved skåringer på over 20 på denne foreligger ofte en klinisk betydningsfull depresjon. Det må samtidig gjøres en klinisk vurdering. Somatiske lidelser kan gi symptomer som kan ligne på depresjon, særlig i form av energitap, tretthet osv. Selvbebreidelser, overdreven skyldfølelse, opplevelse av håpløshet og psykomotorisk taler klart for depresjon.

F 31: Bipolar lidelse type I. Her er det sikker manisk fase i tillegg til depresjon. Bipolar type II preges av perioder med oppstemthet i form av hypomani. Diagnosen underkjennes ofte fordi perioder med overakti¬vitet kan undervurderes.

F 32: Depressiv episode. Skal vare i minst to uker i motsetning til kortvarige gjentatte depresjoner (F 38.1). Varierende alvor fra milde depresjoner hvor pasienten kan fortsette med de fleste aktiviteter til alvor¬lige episoder med eller uten psykotiske symptomer.

F 33: Tilbakevendende depresjoner av samme type som F32.

F 34: Vedvarende affektiv lidelse er vanligvis ikke så dype som F 32, men varigheten er gjerne over flere år, med betydelig innskrenkning i funksjonen.

Depresjon eller sorg?
Det er likhetstrekk mellom depresjon og sorg, slik som nedtrykt stemning, søvnproblemer, endret appetitt og redusert interesse for omgivelsene. Faktorer som taler for sorg er at reaksjonen er utløst av tap, tankemessig har vedkommende fokus på den eller det som er mistet, det er et rimelig forhold mellom reaksjon og tap og det er vanlig evne til gråt. Faktorer som taler for depresjon er at det ikke er noen sikker utløsende årsak (men noen depresjoner er reaktive), fokus er mest på seg selv, med tanker om skyld, skam, utilstrekkelighet eller selvbebreidelser, mer følelse av håpløshet, selvmordstanker, tidligere depresjon, aggresjon og manglende evne til gråt (får det ikke til), eller overdreven gråt.

Intervensjon
Det er nesten alltid behov for samtaleterapi med fokus på utløsende og vedlikeholdende faktorer. Medikamenter er indisert ved mer omfattende depresjon. Ved bipolare tilstander er det ofte indisert med litium, eller andre stemningsstabiliserende medikamenter. ECT er indisert ved uttalte depresjoner preget av psykomotorisk hemning, selvmordsfare og ved medikamentresistente tilstander.