Scafoidfraktur

DIAGNOSE       
Anamnese: Oppstår ved fall på strak arm. Utgjør over 90% av håndrotsfrakturer.
Klinikk: Hevelse, hematom. Ømhet i «snusdåsen» tyder på scafoidfraktur. Ofte klikk eller krepitasjoner ved undersøkelse av bevegelighet.
Røntgen: Rett frontal-, og rett sidebilde, spesielle scafoidprojeksjoner. Evt frisk side til sammenligning. Ta evt CT eller MR ved tvil.

BEHANDLING       
Ved mistanke om fraktur uten sikre røntgenfunn legges gips i 2 uker, der­etter ny klinisk og røntgenologisk undersøkelse. En evt bruddspalte blir oftest tydeligere etter 2-3 uker. Deretter behandling som ved sikre frak­turer. Sikre, udisloserte frakturer behandles konservativt. Disloserte frak­turer (diastase >1mm) og frakturer som ikke tilheler primært innen 10-12 uker vurderes operert, konferer med ortoped.

KONSERVATIV   
Gips: Sirkulær gips fra MCP-leddene til albuen. Håndleddet i pronasjon, radial deviasjon, moderat dorsifleksjon. Tommelen i moderat abduksjon. Gips skiftes ved 6 ukers kontrollen, deretter hver tredje uke. Immobilisering til klinisk og røntgenologisk tilheling. Tegn på tilheling er utvisking av frakturlinje, og manglende ømhet i «snusdåsen».
Kontroll: Ved sikker fraktur kontroll med rtg uten gips først etter 6 uker, deretter hver 3. uke inntil tilheling. Ved usikker fraktur kontroll med rtg uten gips etter 2 uker. Dersom det da er fraktur radiologisk, behandles som over.

OPERATIV   
Fiksasjon med skrue eller pinne.

FORLØP       
Ved proksimale scafoidrakturer sees avaskulære nekroser. Kan gi pseudartrose og senere artrose i håndroten. Noen får canalis carpi syndrom.