Forside
Glemt passordet?
Ny bruker?
16 Klassifikasjon av åpne leggfrakturer
av Jan Erik Madsen
—
sist endret
03.09.2008 - 18:00
INNLEDNING
For et århundre siden var dødeligheten ved åpne frakturer så høy at primær amputasjon var det eneste behandlingsalternativ, og selv under 1. verdenskrig var mortaliteten over 70% ved åpne femurfrakturer. Behandlingsfremskrittene over de seneste tiår har flyttet fokus fra mortalitet mot å gjenopprette tidligere funksjon og unngå komplikasjoner. Risikoen for forsinket tilheling og infeksjon er allikevel høy, og amputasjonsraten er fortsatt over 50% ved de mest alvorlige skader (Levin 1993).
KLASSIFIKASJON
Et klassifikasjonssystem for åpne frakturer bør kunne dokumentere prognostiske faktorer, tillate sammenliknende studier, og være veiledende for valg av behandling. Flere klassifikasjonssystemer er utviklet, noen få har oppnådd omfattende bruk. Flere systemer overlapper hverandre.
• Allgöwer beskrev i 1971 tre grader av åpne frakturer: Grad I: Lite stikksår ved penetrasjon fra innsiden og ut. Grad II: Sår med hudkontusjon. Grad III: Stort sår med omfattende skader av hud, muskel og vitale strukturer (Schatzker og Tile 1996).
• AOs klassifikasjon (Ruedi og Murphy 2000) av bløtdelsskader tar hensyn til skade av hud, muskel/ sener, og nevrovaskulære strukturer. Sammen med frakturklassifikasjonen gir den en svært detaljert gradering av åpne frakturer, og kan være et verdifullt forskningsverktøy. Imidlertid gjør kompleksiteten dette systemet vanskelig å bruke i den daglige praksis.
• Gustilo og Anderson beskrev i 1976 (Gustilo og Anderson 1976) en klassifikasjon hvor Grad I representerte et rent sår mindre enn 1 cm, uten frakturkommunisjon. Grad II var sår større en 1 cm, uten omfattende bløtdelsskader, løse lapper/ avulsjonsskader, og ingen frakturkommunisjon. Grad III var høyenergiskader med omfattende bløtdelsskader, eller karskade, eller betydelig kontaminasjon, eller betydelig frakturkommunisjon/ segmentale frakturer uavhengig av størrelsen på såret.
• Gustilo (Gustilo et al. 1984) modifiserte senere denne inndelingen, grad III skadene ble da inndelt i tre subtyper basert på grad av kontaminasjon, periostal stripping og vaskulær skade. Dette klassifikasjonssystemet er idag det mest anvendte, og kan beskrives slik:
Grad I:
• Sår mindre enn 1 cm
• Rent
• Ingen frakturkommunisjon
Grad II:
• Hudsår over 1 cm
• Ikke omfattende bløtdelskontusjoner
• Ingen flaps/ avulsjonssskade eller muskelskade
• Liten frakturkommunisjon
Grad III:
• Høyenergitraume med stor bløtdelsskade
• Eller alvorlig crush-skade
• Eller omfattende kontaminasjon
• Eller betydelig frakturkommunisjon, segmentale frakturer, eller beintap (uavhengig av hudsårets størrelse)
Grad IIIa: Adekvat bløtdelsdekning av bein til tross for omfattende bløtdelsskade.
Grad IIIb: Ekstensiv bløtdelsskade med periostal stripping og blottet bein. Omfattende kontaminasjon.
Grad IIIc: Åpen fraktur med arterieskade som krever operativ rekonstruksjon.
Denne klassifikasjonen er relativt enkel og praktisk nyttig, selv om den ikke er noe nøyaktig prognostikum. For eksempel kan IIIc skader ha en bedre prognose enn IIIb skader, fordi bløtdelsskadene kan være mindre omfattende. Inndelingen er imidlertid validert i forhold til tilhelingstid, insidens av pseudartroser og behov for sekundær beintransplantasjon
(Court-Brown et al. 1991).
LITTERATUR
1. Court-Brown C M, McQueen M M, Quaba A A, Christie J. Locked intramedullary nailing of open tibial fractures. J Bone Joint Surg [Br] 1991; 73(6): 959-64.
2. Gustilo R B, Anderson J T. Prevention of infection in the treatment of one thousand and twenty- five open fractures of long bones: retrospective and prospective analyses. J Bone Joint Surg [Am] 1976; 58(4): 453-8.
3. Gustilo R B, Mendoza R M, Williams D N. Problems in the management of type III (severe) open fractures: a new classification of type III open fractures. J Trauma 1984; 24(8): 742-6.
4. Levin L S. The reconstructive ladder. An orthoplastic approach. Orthop Clin North Am 1993; 24(3): 393-409.
5. Ruedi T P, Murphy W M. AO Principles of Fracture Management. Thieme, 2000.
6. Schatzker J, Tile M. The Rationale of Operative Fracture Care. Springer, 1996.
For et århundre siden var dødeligheten ved åpne frakturer så høy at primær amputasjon var det eneste behandlingsalternativ, og selv under 1. verdenskrig var mortaliteten over 70% ved åpne femurfrakturer. Behandlingsfremskrittene over de seneste tiår har flyttet fokus fra mortalitet mot å gjenopprette tidligere funksjon og unngå komplikasjoner. Risikoen for forsinket tilheling og infeksjon er allikevel høy, og amputasjonsraten er fortsatt over 50% ved de mest alvorlige skader (Levin 1993).
KLASSIFIKASJON
Et klassifikasjonssystem for åpne frakturer bør kunne dokumentere prognostiske faktorer, tillate sammenliknende studier, og være veiledende for valg av behandling. Flere klassifikasjonssystemer er utviklet, noen få har oppnådd omfattende bruk. Flere systemer overlapper hverandre.
• Allgöwer beskrev i 1971 tre grader av åpne frakturer: Grad I: Lite stikksår ved penetrasjon fra innsiden og ut. Grad II: Sår med hudkontusjon. Grad III: Stort sår med omfattende skader av hud, muskel og vitale strukturer (Schatzker og Tile 1996).
• AOs klassifikasjon (Ruedi og Murphy 2000) av bløtdelsskader tar hensyn til skade av hud, muskel/ sener, og nevrovaskulære strukturer. Sammen med frakturklassifikasjonen gir den en svært detaljert gradering av åpne frakturer, og kan være et verdifullt forskningsverktøy. Imidlertid gjør kompleksiteten dette systemet vanskelig å bruke i den daglige praksis.
• Gustilo og Anderson beskrev i 1976 (Gustilo og Anderson 1976) en klassifikasjon hvor Grad I representerte et rent sår mindre enn 1 cm, uten frakturkommunisjon. Grad II var sår større en 1 cm, uten omfattende bløtdelsskader, løse lapper/ avulsjonsskader, og ingen frakturkommunisjon. Grad III var høyenergiskader med omfattende bløtdelsskader, eller karskade, eller betydelig kontaminasjon, eller betydelig frakturkommunisjon/ segmentale frakturer uavhengig av størrelsen på såret.
• Gustilo (Gustilo et al. 1984) modifiserte senere denne inndelingen, grad III skadene ble da inndelt i tre subtyper basert på grad av kontaminasjon, periostal stripping og vaskulær skade. Dette klassifikasjonssystemet er idag det mest anvendte, og kan beskrives slik:
Grad I:
• Sår mindre enn 1 cm
• Rent
• Ingen frakturkommunisjon
Grad II:
• Hudsår over 1 cm
• Ikke omfattende bløtdelskontusjoner
• Ingen flaps/ avulsjonssskade eller muskelskade
• Liten frakturkommunisjon
Grad III:
• Høyenergitraume med stor bløtdelsskade
• Eller alvorlig crush-skade
• Eller omfattende kontaminasjon
• Eller betydelig frakturkommunisjon, segmentale frakturer, eller beintap (uavhengig av hudsårets størrelse)
Grad IIIa: Adekvat bløtdelsdekning av bein til tross for omfattende bløtdelsskade.
Grad IIIb: Ekstensiv bløtdelsskade med periostal stripping og blottet bein. Omfattende kontaminasjon.
Grad IIIc: Åpen fraktur med arterieskade som krever operativ rekonstruksjon.
Denne klassifikasjonen er relativt enkel og praktisk nyttig, selv om den ikke er noe nøyaktig prognostikum. For eksempel kan IIIc skader ha en bedre prognose enn IIIb skader, fordi bløtdelsskadene kan være mindre omfattende. Inndelingen er imidlertid validert i forhold til tilhelingstid, insidens av pseudartroser og behov for sekundær beintransplantasjon
(Court-Brown et al. 1991).
LITTERATUR
1. Court-Brown C M, McQueen M M, Quaba A A, Christie J. Locked intramedullary nailing of open tibial fractures. J Bone Joint Surg [Br] 1991; 73(6): 959-64.
2. Gustilo R B, Anderson J T. Prevention of infection in the treatment of one thousand and twenty- five open fractures of long bones: retrospective and prospective analyses. J Bone Joint Surg [Am] 1976; 58(4): 453-8.
3. Gustilo R B, Mendoza R M, Williams D N. Problems in the management of type III (severe) open fractures: a new classification of type III open fractures. J Trauma 1984; 24(8): 742-6.
4. Levin L S. The reconstructive ladder. An orthoplastic approach. Orthop Clin North Am 1993; 24(3): 393-409.
5. Ruedi T P, Murphy W M. AO Principles of Fracture Management. Thieme, 2000.
6. Schatzker J, Tile M. The Rationale of Operative Fracture Care. Springer, 1996.
